Words, words, words

Overskriften er valgt for å markere at bloggeren også har kjennskap til litteratur på engelsk (sitatet er fra Shakespeares skuespill Hamlet) og ikke bare irriterer seg over «Norwenglish», som dette innlegget handler om. Til forrige innlegg om dette temaet, Språknerdens nyttår, kom det en kommentar som jeg gjerne vil anbefale (sammen med blogginnlegget, selvsagt) fordi den har en liten, ironisk snert.

For et par uker siden raljerte jeg litt over det jeg antok var en Google-oversettelse i Aftenposten. «I am an artist. The track is my canvas, and the car is my brush» var blitt til «Jeg er en kunstner. Banen er lerretet mitt og bilen er børsten min». Nå må jeg nok innrømme at det var ordet børste (brukt om kunstnerverktøyet pensel) som fikk meg til å stusse. Men ellers er Aftenpostens oversettelse full av det vi språknerder liker å kalle anglisismer, ord og uttrykk som ser norske ut, men som oversatt litt for direkte.

«I am an artist» heter på norsk «Jeg er kunstner». Den ubestemte artikkelen an, som lett følger med i oversettelsen, brukes på engelsk for å vise at det etterfølgende ordet betegner én av flere i en (ensartet) gruppe, mens vi på norsk nøyer oss med bare substantivet (her: kunstner), kanskje med en liten vektlegging av det i tale.

«My canvas» og «my brush» kan oversettes til norsk uten bruk av eiendomspronomen, som engelsk alltid(?) har i denne sammenhengen. Den engelske bruken har også sneket seg inn i norsk dagligtale, ikke bare i oversettelser. Men Lillebjørn Nilsen holdt seg til bare substantivet, slik jeg skrev om i et blogginnlegg i november 2017. De som foretrekker sang fremfor språk, kan høre Bysommer, som Lillebjørn-eksempelet i Norske ord med engelsk betydning er hentet fra.

Google Oversetter er et svært nyttig verktøy, men må som alt verktøy brukes riktig. For at oversettelsen skal bli god, må den gjennomleses og språkvaskes som all annen tekst.

Google-oversettelsen som var utgangspunkt for dette blogginnlegget. Klikk for større bilde.

I Bysommer står også linjen «fordi de graver nedi Undergrunnen». Den tidfester sangen til begynnelsen av 1970-tallet, og bruker det (etter mitt syn) riktige navnet, Undergrunnen, på den eldste delen av T-banesystemet i Oslo: strekningen fra Nationaltheatret til Majorstuen. Teksten nevner også «ferjekø ved Lavik» (den er det vel slutt på nå?), noe som gir meg et påskudd til å minne om Ferjekø blues med Det norske kammerkor, et stemningsbilde fra tiden da undersjøiske tunneler kanskje var en fjern drøm:


Til innholdsliste for denne utgaven

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.