«Man lærer så lenge man …

… lever» – ifølge ordtaket. «Man lærer så lenge man har elever» er en annen variant, og etter min erfaring (åtte års ansiennitet som lærer i ungdomsskolen) er det like sant.

Kjent situasjon med min første ungdomsskoleklasse: Skolebussen har kommet, synlig fra klasserommet, og det er hensiktsløst å prøve å fange elevenes oppmerksomhet.

Sist helg var jeg på klassefest for en klasse jeg en gang var lærer for, og da fikk jeg igjen erfare sannheten i varianten av ordtaket ovenfor. Det kan nok ha sammenheng med at elevene rent aldersmessig haler innpå læreren (53 % av lærerens alder da de avsluttet ungdomsskolen, 83 % nå) – vi er nesten jevngamle.

Det er først nå jeg skjønner hvor heldig jeg var som fikk nettopp den klassen jeg var på fest med, som den første jeg var klasseforstander (=kontaktlærer?) for. Deres overgang til skolehverdagen da de begynte i ungdomsskolen var nok ganske lik den overgangen de fleste merker når de begynner på militærtjenesten, men de taklet det stort sett bra. Og de hadde en hyggelig omgangstone, også overfor sin klasseforstander.

Det er lenge siden jeg hadde nærkontakt med grunnskolen, og kanskje opplever mange elever det fortsatt slik at det er de som må tilpasse seg skolen i stedet for at skolen er tilpasset elevene. Men forhåpentlig får mange elever oppleve noe liknende som «Arne», som jeg fortalte om i En skole for alle? i januar 2018.


Til innholdsliste for denne utgaven

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.