Tilfeldigheter har gjort at denne bloggeren har noenlunde kontroll på sin digitale tilværelse. Tidlig på 1980-tallet fikk jeg låne en liten datamaskin med programspråket Basic, og lærte meg (for moro skyld) svært enkel programmering. Litt senere ble jeg i jobbsammenheng bruker av en BBC-datamaskin med tekstbehandling, databaseprogram og regneark, og fikk med den en grunnleggende forståelse av det jeg senere brukte PC til – men noen år før PC ble allemannseie.
Den tilsynelatende brede kunnskapen om digitale verktøy til tross: jeg er mest fortrolig med den PCen dette skrives på, en stasjonær PC med nokså begrenset kapasitet, og jeg har reservert meg mot digital kontakt med det offentlige. Det siste gjør at jeg er nokså vàr for forsøk fra offentlige instanser på å digitalisere meg. Da jeg nylig skulle flytte pensjonsutbetalingen til en annen bankkonto, ringte jeg NAV for å få ordnet det, og ble møtt av en vennlig maskin som fortalte at mange sto i kø, og at de prioriterte bl. a. de som ikke kunne ha digital kontakt. Deretter ble man oppfordret til å «gå inn på nav.no» først … Ventetiden ble anslått til ca. 25 minutter, så min pensjon går fortsatt til samme konto som tidligere.
Som nevnt i det tidligere blogginnlegget Mobilavhengig? har jeg måttet skaffe meg ny telefon. Den forrige var min første «smart»-telefon, og jeg anskaffet den for å bli kjent med slike telefoners muligheter mens jeg ennå var i stand til det. Til eventuelle andre «telefonsinker» kan jeg meddele: Den telefonen er ikke smart! Men bruker man hodet (sitt eget!), kan en «smart»-telefon være et nyttig hjelpemiddel i hverdagen, når man bare husker at det ikke er en telefon, men en datamaskin som også kan ringe. Og som ved all annen databruk gjelder her som hovedregel at mennesket er maskinen overlegent.
Nå vet jeg at maskiner kan være nokså gjenstridige. Derfor ventet jeg en uke med å åpne forsendelsen med en «ny» (oppgradert) bærbar PC som jeg skal bruke til å se nett-TV med; jeg ville ha helgen til å kjempe med oppsettet. Den bekymringen kunne jeg spart meg, for alt var klargjort og virket straks jeg hadde registrert inn nødvendige opplysninger; PCen var til og med ferdig ladet og hadde strøm for åtte timers bruk. Det var bra, for laderen, som jeg omsider fant i et hemmelig rom i motsatt ende av esken enn den jeg hadde åpnet, hadde en nettledning som ikke passet norsk standard. Men jeg fant en erstatning i Sandvika, og fikk ladet før leverandørens riktige kabel kom ettersendt. Mennesket er maskinen overlegent!
I august begynte jeg optimistisk på det «enkle» prosjektet å gjøre en skriver tilgjengelig over internett for alle de fire «familienettene» her på bruket. Hvis Gud og Bill Gates vil, har jeg kanskje fått det til før august i år. De som tror de kan bidra med hjelp, kan lese «kravspesifikasjonen» og ta kontakt via bloggens epost-adresse.