Det er valg i Frankrike søndag – omgang nr. 2 i presidentvalget. I første omgang, for to uker siden, var det tolv kandidater. Søndag står valget mellom de to som fikk flest stemmer i første omgang, Marine Le Pen og Emanuell Macron. Slik sikrer man seg at den som blir valgt, får mer enn halvparten av de avgitte stemmene og er en «reell» vinner. Reell er satt i anførselstegn fordi mer enn halvparten av de avgitte stemmene ikke nødvendigvis betyr mer en halvparten av de stemmeberettigede. Det så vi her til lands tidligere i år, da det ble holdt rådgivende «folkeavstemning» (i anførselstegn fordi man bare kunne stemme digitalt) om reversering av region Innlandet til de tidligere fylkene Hedmark og Oppland. Opptellingsresultatene sa 50,7 prosent ja til oppdeling, 48,1 prosent nei. Men valgdeltakelsen var bare 46,7 prosent (mindre enn halvparten av de som hadde stemmerett!), så regnet ut fra antall stemmeberettigede var resultatet 23 prosent for og 22 prosent mot oppdeling av regionen. Hvordan skal man tolke et slikt råd?
Samtidig som Frankrike holdt sin første omgang av presidentvalget, foregikk to andre valg som har fått liten oppmerksomhet i norske medier.
I Mexico kunne velgerne si ja eller nei til fornyet tillit til president Andrés Manuel López Obrador (ikke helt ulikt ideen i Valgordning for vanlige folk fra desember 2021). Resultatet ble – etter hva jeg har klart å finne ut – at 90 prosent sa ja til fornyet tillit, men valgdeltakelsen var bare 40 prosent, så av velgerskaren var det bare ca. 36 prosent som sa ja.
Det var presidentvalg også i Sør-Ossetia forrige søndag. Landet er kanskje best kjent som «utbryterrepublikken Sør-Ossetia» etter at det erklærte seg uavhengig av Georgia i 1991. Sør-Ossetia og Abkhasia (den andre «utbryterrepublikken») er bare anerkjent av Russland og noen få andre land, og har vel omtrent samme status internasjonalt som den regionene Donbas og Luhansk i Ukraina fikk etter at Russland anerkjente dem som uavhengige republikker i vinter. I Sør-Ossetias presidentvalg fikk ingen av kandidatene mer enn halvparten av stemmene, og det skal holdes nytt valg 28. april (ifølge opplysninger fra Wikipedia).
Her hjemme i «furet, værbitt» hadde vi siste valg av statsoverhode i 1905. Da valgte Stortinget den danske prins Carl til norsk konge (kong Haakon) etter en forutgående folkeavstemning der man kunne stemme ja eller nei til prins Carls kandidatur (resultat: 79% ja, 21% nei, valgdeltakelse ca. 75%). I den ferskeste meningsmålingen jeg har funnet om monarkiet i Norge (fra 2017, omtalt på NRKs nettsider i forbindelse med arveprinsesse Ingrid Alexandras 18-årsdag), ønsket 76 prosent av de spurte at Norge fortsatt skal være et monarki (antall spurte fremgår ikke av artikkelen).
Med det kongehuset vi har (les blogginnleggene Et fleksibelt og livskraftig monarki / Oss monarkister imellom / Arveprinsessen blir myndig), synes jeg vi har grunn til å prise oss lykkelige over at vi slipper å velge statsoverhode hvert 4. år.