Bloggens abonnenter og andre faste lesere har trolig registrert at her går det slag i slag. Siste slag var i midten av februar, omtrent tre år etter det forrige. En slik gjentagelse bidrar jo ikke nettopp til sinnets munterhet …
Hvis bloggerens prestasjonsevne før første slag settes til 100%, var den ihvertfall oppe på 90% før slaget i midten av februar. Da burde det etter hvert være mulig å få den opp på 90% av det (81% av det opprinnelige. Og slik kan det fortsette – slag i slag! – i en synkende kurve som aldri når null.
Trygghetsalarm har jeg, og medisiner blir levert ukentlig i «matpakke» fra Norlandia. Skulle det bli aktuelt å ha nærmere kontakt med hjemmesykepleie, er det forhåpentligvis så lenge til at det kan bli på samme måte som i dette innslaget fra BBCs programserie Health Check:
Ellers blir det å gjøre omtrent som en eller annen (var det Kåre Willoch?) sa om det å sitte i mindretallsregjering: «man planlegger for evigheten, men må være forberedt på at det kan være slutt i morgen». Det er også mye å tenke over i følgende dikt, som jeg fikk muntlig av en som hadde lært det utenat etter å ha lest det i en avis for flere år siden:
Livet er som ei reise gjennom eit ukjent land.
Du veit ikkje kva du møter, og kva som hende deg kan.
Du ser ikkje dagen i morgo like bak neste sving,
Og alt som kan skje før kvelden, om det veit du ingenting.
Det hender nok at du ønskjer du kunne i framtida sett.
Då ville alt vore enkelt, då skulle du gjere så rett.
Om framtida låg i ljoset, då kunne du allting sjå.
Då ville livet bli enkelt. Det er du sikker på.
Men tenkjer du berre etter, så ville du også visst,
du såg ikke berre ljosa, men også alt tungt og trist.
Og om det i framtida hender deg noko så vondt og leit,
så slepp du sorga på forskot så lenge du ingenting veit.
Lat framtida vere ein løyndom bakom det tette slør.
Kvar morgon du skal få vakne og åpne på ei ny dør.
Rom etter rom går du inn i og kikkar i kvar ein krok
og lever deg gjennom ditt eige liv, som las du ei spennande bok.
Ja, er det ‘kje best å få vite det heile så smått om senn,
og late vonene vakne på nytt kvar dag som renn.
For det at du ingenting visste og ingenting kunne sjå,
det gjer at voner du støtt kan eige og uventa gleder få.