Norge fikk ny kulturminister sist onsdag. Den flerkulturelle Anette Trettebergstuen (født i Hamar, flyttet til Oslo) ble erstattet av den enda mer flerkulturelle Lubna Boby Jaffery (født i Bergen, flytter til Oslo). Sistnevnte har for øvrig pakistanske foreldre, som kom til Norge på 1970-tallet.
I den sittende regjeringen var dette tredje gang en statsråd gikk av på grunn av personlige feil. Hadia Tajik trakk seg som arbeids- og integreringsminister i mars 2022 etter en pendlerboligsak, Odd Roger Enoksen gikk av som forsvarsminister i april 2022 etter en varslingssak, og nå går altså Trettebergstuen av p.g.a. uryddighet i forbindelse med sin habilitet. Det samme problemet hadde Tonje Brenna, og redegjorde for det i en pressekonferanse et par dager før Trettebergstuen, men Brenna er fortsatt statsråd. Først ute i “inhabilitetsserien” var (tror jeg) Audun Lysbakken, som gikk av som Barne-, likestillings- og inkluderingsminister i 2012.
Er det flere slike saker nå enn før? Det kan tenkes at offentligheten i form av presse og asosiale medier følger mere med enn tidligere. Eller er det snakk om politikerkultur? Denne bloggen har tidligere omtalt saker der det kan virke som om politikere føler seg hevet over vanlige regler (Politikere på bærtur, biltur, trikketur og andre reiser – april 2019).
Eller er det et tegn i tiden? I et av sine Letter from America fortalte Alistair Cooke om Sherman Adams, som måtte gå av som stabssjef i Det hvite hus etter å ha mottatt en frakk som gave (I Cookes fremstilling kommer daværende president Eisenhower langt bedre ut enn slik UPI’s Arnold Sawislak fortalte historien).
Selv lurer jeg på hvilke liknende forhold som fortsatt er skjult her i Furet-Værbitt. Det faller kanskje nye skjeletter ut av skapene i nær fremtid? Dette er i så fall en god begynnelse:
