Rehabiliteringspasient

Budstikka 4. januar 2023. Her har jeg bodd siden 17. februar. Klikk for å lese.

Etter et kort opphold på Bærum sykehus på grunn av et lite drypp, kom jeg på Lønnås helsehus og rehabilitering, som for tiden låner lokaler på Dønski. Der har jeg fått så god oppvartning og behandling at også Lønnås er innvilget noen velmente råd fra en fornøyd kunde. Jeg tar utgangspunkt i situasjonen slik jeg har opplevd den, og tar ikke hensyn til at Dønski er et midlertidig oppholdssted for Lønnås. Noen av mine synspunkter kan kanskje være brukbare også når institusjonen flytter tilbake til de rehabiliterte lokalene mot slutten av året.

Rom 218 på Lønnås/Dønski.

Det første jeg la merke til på rommet mitt, som her er et enerom, var sengekontrollen som står støtt i et stativ, slik jeg ønsket det på sykehuset. Men den virket ikke – ikke før jeg hadde trykket tre ganger på av-/på-knappen, noe jeg ved prøving og feiling fant ut må gjøres hver gang sengekontrollen skal brukes.

En annen ting jeg la merke til, var den sterke – for ikke å si grelle – rombelysningen: to sterke lysrør i taklampen. Det er den eneste belysningen, bortsett fra sengelampen som var ved sengens fotende (jeg fikk senere hjelp til å snu sengen).

Så har det vært den vanlige kampen for å komme på nett med telefon og bærbar PC. Her får vi nett-tilknytning i tolv timer om gangen ved å taste inn brukernavn (mobiltelefonnummeret) og et passord som blir tilsendt på SMS – men uten noen veiledning om dette.

Til erstatning for manglende nettforbindelse har rommet TV med en fjernkontroll som jeg ikke finner ut av, men jeg har funnet TV2 og NRKs Jazzradio, så jeg klarer meg.

Trygghetsalarm med enkelte begrensninger.

Trenger jeg hjelp på rommet, ringer jeg med trygghetsalarmen jeg har fått rundt venstre håndledd og som er fullt tilgjengelig så lenge jeg kan bruke høyre hånd. Når jeg trykker på alarmen, får jeg svar i en høyttalertelefon på veggen, slik det er vanlig med trygghetsalarm. Ringer jeg fra et annet sted enn rommet mitt, får jeg svar i den samme høyttalertelefonen, som jeg ikke hører og som ikke hører meg. Det er heller ikke noe system som forteller hvor jeg har ringt fra. Men alt dette blir sikkert perfekt på det ny-rehabiliterte Lønnås, dit man etter planen flytter tilbake mot slutten av året.

Og enda en gang: Takk til alle som har holdt ut med meg her på avdeling Toppen!


Til innholdsliste for denne utgaven

1 kommentar

Legg igjen en kommentar til Ole Moen Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *