«Hvor viktig er dette for statsråden?» spør journalisten. En eller annen gang vil forhåpentligvis intervjuobjektet stille motspørsmålet «Hvilken skala skal jeg gradere viktigheten etter?».
At journalister i den skattefinansierte mediekanalen NRK ikke klarer å stille gode spørsmål, er kanskje ikke så overraskende. Men at de stadig spør om hva som kommer til å skje, ikke om hva som har skjedd, er rart. «Det er vanskelig å spå – især om fremtiden,» skal den danske humoristen Storm P. ha sagt, men det har journalistene ikke fått med seg.
Med NRKs nye retningslinjer for valg av studio (ute, uansett lydmiljø) er det også mye lytterne ikke får med seg. Her er et eksempel:
Nylig ble radiolytterne, som NRK mener får klare seg med TV-lyden, innvilget en slags forklaring på bakgrunnsstøyen:
Det kan tenkes at valget av «studio» har en medisinsk-/teknisk forklaring. For det er påfallende høylytt pusting hos de som snakker, både (særlig) fra journalisten i studio og fra eventuelle intervjuobjekter. Et eksempel er Ida Creed (tror jeg – min radio viser ikke bilder):
Til daglig hører ikke jeg så høylytt pusting fra folk jeg snakker med, så det kan hende at mikrofonene fanger opp pustelyden bedre enn mine ører. I så fall bør man finne andre mikrofoner. I hvert fall er det sikkert at Henrik Ibsen var langt forut for sin tid da han i Brand (utgitt 1866) skrev «Evig eies kun det tapte» (siste ord uttalt teipte). Les (og hør!) blogginnlegget Radiolyd på innpust fra mars 2017.