I den skattefinansierte mediekanalen NRK hørte jeg nettopp for femte gang i løpet av to timer om speiderleiren «Jamboree». Det er like meningsfullt som å snakke om idrettsstevnet «OL». Bakgrunn for nyheten var at jamboreen (verdensspeiderleiren) i Sør-Korea måtte avbrytes p.g.a. varsel om tyfon.
Bloggeren var selv på jamboree i sin tid som speider. Men det er over 50 år siden, og mye har forandret seg, gikk det frem av intervjuet med speiderforbundets generalsekretær, Stine Schultz Heireng. Til jamboreen i Idaho, USA i 1967 sendte Norge en kontingent på ca. 40 personer. Jamboreen i Sør-Korea hadde en norsk kontinent på ca. 700 personer, ifølge NRK. I 1967 var en av deltakerne lege eller medisinstudent, og fikk derfor lege-ansvaret (og ble kalt Doc). I år har den norske kontingenten et støtteapparat med leger, psykolog og sykepleiere.
Det var litt av et prosjekt å delta på jamboree i 1967. Det var dyrt (7000 kroner etter hva jeg husker), og jeg hadde sommerjobb som nattportier det året jeg var russ for å finansiere deltakeravgiften. Reisen gikk med fly fra Arlanda (sammen med den svenske kontingenten – flyreisen ble billigst slik), og fra New York til Idaho var det Greyhound-buss og overnatting i «norske» kolonier underveis. Vi var den første gruppen norske ungdommer som kom på denne måten etter krigen, og vi ble veldig populære blant norskamerikanerne.
Jeg kan ikke huske at 1967-jamboreen hadde en egen sang. Men alle kunne sangen fra jubileumsjamboreen i London i 1957 (50 år siden Robert Baden-Powell startet speiderbevegelsen). Her er den – i originalinnspilling:
