Ford m.m.

I dag er det 119 år siden Ford Motor Company fikk sin første bestilling.

En varebil (uten vinduer bak) av denne Ford-modellen var fars bil før jeg tok førerkortet.

Den Ford Transit varebilen som jeg for tiden bruker, er den sjette forden jeg har nær befatning med. Den første var også en varebil, en Taunus FK 1000 som far kjøpte da hans 1936-modell Plymouth var overmoden for utskifting i 1956. Biler var rasjonert til 1960, men far fikk kjøpetillatelse fordi han trengte bilen til sitt arbeid som kjøpmann. Det var ikke til hinder for at bilen også tjenestegjorde som campingbil på et par familieferier . Men Taunusen var dessverre et såkalt «mandagseksemplar», med mange nykker (jeg husker at en gang jeg skulle sitte på med far til skolen, ville den bare gå bakover). Så bilen var jevnlig på verksted hos Finstad Autoco i Sandvika, der den var kjøpt, og der personbilkunder hadde høyere status enn varebilkunder. Far kjøpte ikke flere biler der.

Etter noen år ble taunusen skiftet ut med en Ford Thames, som var den første bilen jeg kjørte etter at jeg hadde tatt førerkortet. Den hadde bare tre gir forover (Ford Thames var beregnet til varetransport i bystrøk), og med innvendig motorkasse uten særlig lydisolasjon fremmet den ikke nettopp samtalens kunst på langtur med passasjer. Men da jeg var russ, fikk jeg låne den som russebil om kvelden på hverdager og i helgene (omtalt i blogginnlegget Russetid før og nå fra mai 2017).

Taunusen skiftet ut med en Ford Thames, som var den første bilen jeg kjørte etter at jeg hadde tatt førerkortet. Den hadde bare tre gir forover (Ford Thames var beregnet til varetransport i bystrøk), og med innvendig motorkasse uten særlig lydisolasjon fremmet den ikke nettopp samtalens kunst på langtur med passasjer. Men da jeg var russ, fikk jeg låne den som russebil om kvelden på hverdager og i helgene (omtalt i blogginnlegget Russetid før og nå fra mai 2017).

Fars Ford Thames i russebildrakt.

«Min» tredje ford var også en Taunus varebil, som jeg fikk disponere fordi jeg var troppsleder for 2. Blommenholm speidertropp. Bilen ble kjøpt av speidergruppens leder, Fredrik Schjander (les Fredriks fødselsdag fra januar 1919), som også betalte vedlikehold, forsikring osv. – alt unntatt drivstoff. Bilen fikk navnet Elvira III (Elvira I og II var busser som transporterte 2. Blommenholm til sommerleir i 1959 og 1964). Den ble etterfulgt av en nyere varebil, også det en Ford.

Ford 17M nr. 2.

De neste to fordene var begge av typen 17M stasjonsvogn – far hadde funnet ut at varerommet i en stasjonsvogn var stort nok for hans transportbehov. Den siste av de to fikk jeg disponere da min folkevogn var «brukt opp» og far hadde fått ny jobb med firmabil. Ford som firmabil (en Granada) fikk også jeg senere. Så gikk det mange år med asiatiske bilmerker (Mazda, Toyota, Hyundai) før min nåværende Ford Transit.

Hvis Gjendine Slålien (1871-1972) feiret dagens dato for 119 år siden, var det ikke på grunn av den første Ford-bestillingen, men fordi hun hadde fødselsdag. Hun er kjent fra musikkhistorien fordi hun som seterjente sang for Edvard Grieg, som senere utga Gjendines bådnlåt for piano. Gjendine Slålien fortalte i et NRK-intervju om da hun møtte Grieg.

Et kjent norsk skip møtte sin skjebne på dagens dato i 1917, da KRISTIANIAFJORD forliste utenfor Cape Race ved Newfoundland, i omtrent samme område som TITANIC hadde forlist i fem år tidligere. Men KRISTIANIAFJORDs forlis skyldtes grunnstøting, ikke isfjell, og i motsetning til da TITANIC forliste, ble alle ombord i KRISTIANIAFJORD reddet. Mer i de første avsnittene av Navneskikk til sjøs fra juli 2017.


Til innholdsliste for denne utgaven

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.