En månedslang prosess for å leie ut mesteparten av 1. etasje i hovedbygningen på Langset er nå ferdig. Kontrakt er skrevet, og ny leietaker flytter inn i månedsskiftet januar/februar. Og bolighaien gnir seg i hendene?
Prosessen har tatt en måned fordi jeg begynte før jul med å plukke ut og besvare interessante annonser under «bolig søkes» på Finn. Slik trodde jeg at jeg kanskje kunne slippe lettvint unna. Men det ga ingen resultater, så jeg måtte lage min egen annonse.
Før i tiden var rubrikkannonse i Aftenpostens aftennummer det som gjaldt når man skulle leie eller leie ut bolig. Det fungerte, og utleier og leietaker fant hverandre. Nå er det Finn.
I teorien skulle det være lett å leie ut når Finn-statistikken i skrivende stund forteller at det har vært 3.197 klikk på annonsen, og at 96 har favorittmerket den. Medregnet de «bolig søkes»-annonsene jeg først svarte på, har jeg nok vært i kontakt med et femtitall interessenter. Men hvem er den rette?
I annonseteksten står ett kriterium for de(n) som skal flytte inn: «…noen som passer inn i det hyggelige miljøet vi allerede har». Forbausende mange unnlater å si noe om seg selv i en slik sammenheng.
Statistisk er det også merkbart, men ikke overraskende, at svært få av de som svarer, har fornavn som Per, Pål o.l., mens ganske mange har fornavn som Ali, Afsan o.l. Blant de siste er det ofte åpenbart at norsk ikke er morsmålet, men uansett morsmål er det flere som gir uttrykk for at de er interessert i leiligheten min, som jeg imidlertid ikke har avertert til leie.
Bortsett fra å velge den rette leietakeren, som også blir min og de andre Langset-beboernes nabo, ligger det slitsomme for bolighaien i det å ha ansvar for andres hjem. Og det er vanskelig ikke å bli berørt når man skjønner at noen av de som har svart på Finn-annonsen, virkelig er i beit for et sted å bo.