Uttrykket i overskriften brukes ofte av norske debattanter. Da vises det gjerne til Ole Brumm (ofte uten at selve uttrykket blir nevnt), selv om det er en form for sitatfusk. Det er 96 år i dag siden Alan Alexander Milnes bok Winnie the Pooh ble utgitt, noe som her benyttes som en anledning til å rydde opp i disse grådighetsbeskyldningene mot en ærverdig borger av Hundremeterskogen. For i A. A. Milnes fortelling om Ole Brumm er «en liten bjørn i skogen» nokså tilbakeholden, slik det står i den første norske utgaven fra 1932 (oversatt av Rikka Bjølgerud Deinboll):
- «Brumm likte bestandig å spise litt ved elve-tiden om formiddagen, og han ble svært glad da han så ar Sprett dekket på bordet med tallerkener og krus, oh da Sprett sa «Vil du ha honning eller melk til brødet?» var han så betatt at han sa: «Begge deler,» men for ikke å virke glubsk skyndte han sig å legge til: «men du behøver ikke å gi meg brød.»»
Når uttrykket i overskriften – uten fortsettelsen – tillegges Ole Brumm, kan det skyldes Thorbjørn Egner. Ikke hans oversettelse (Ole Brumm og vennene hans, 1975), for den er forkortet, og kapittelet Ole Brumm går på visitt og kommer i knipe er utelatt. Men i barnetimefortellingen (fra 1950-tallet?) er historien med, og «takk, begge deler» kommer der uten noen fortsettelse, og for øvrig uten at brød overhodet er nevnt i forbindelse med måltidet. Det er ellers et spennende kapittel (engstelige blogglesere kan trygt høre fortellingen – det går bra til slutt):
Ole Brumm var egentlig en teddybjørn. Denne «arten» i bjørnefamilien er oppkalt etter Theodore Roosevelt som var USAs president 1901-09. Teddybjørn Brumms eier, Christopher Robin Milne (forfatterns sønn), har også en viss politikerforbindelse. Med norsk skrivemåte og etternavnet Haug er dette en politiker fra det partiet som her i bloggen konsekvent omtales som «Miljø»-partiet De Grunne/Gale/Griske (MDG).
Men heller enn politikere: Hør på en av Thorbjørn Egners kolleger i barnetimen for de minste på 1950-tallet, Alf Prøysen. Hans Teddybjørnens vise ble første gang innspilt i 1950, noen år før Egner fortalte om Ole Brumm: