Det er 117 år i dag siden SOS ble vedtatt som internasjonalt nødsignal. Det høres slik ut:
Da mobiltelefonen hadde blitt allemannseie, ble SMS populært. Det høres slik ut:
Bare det midterste morsetegnet, tre eller to streker, er forskjellig i signalene SOS og SMS, og jeg tror mange tidligere telegrafister skvatt til når de hørte begynnelsen på SMS-signalet fra en mobiltelefon i nærheten.
For radiotelefoni, f. eks. VHF (som mange fritidsbåter er utrustet med) er nødsignalet mayday – tror mange. Men egentlig er det mayday-mayday-mayday; det skal gjentas tre ganger for å unngå mistolkninger. Ordet er en forvrengning av det franske m’aidez (hjelp meg).
Da jeg fikk min militære opplæring i Hærens sanitet, lærte vi nødsignalet bulldog. Det skulle brukes over radio når meldingen gjaldt en reell skade, ikke øvelse. Jeg fikk bruk for bulldog én gang, under en repetisjonsøvelse, men sambandsmannen som mottok meldingen, hadde ikke rukket å repetere nok, og svarte: «Kutt ut det preiket om bikkjer.» Pasienten, en stridsdommer, hadde falt om ute i terrenget, og en lege ved det nærliggende sanitetskompaniet utførte munn-til-munn-metoden mens jeg drev hjertekompresjon. Legen mente at pasienten måtte hentes med legehelikopter (som hadde nødvendig utstyr og personell), og at han ikke ville tåle bakketransport. Men den eneste som eide en mobiltelefon, hadde ikke tatt den med seg fordi den var så tung. Det ble bakketransport, og legen fikk dessverre rett.