Før skoleverket for alvor var etablert, skjedde opplæringen hjemme, oftest etter metoden «fra far til sønn» og med enkle oppgaver til å begynne med:
Ved å gå sammen med en eldre person som viser hvordan ting blir gjort, overføres ikke bare konkrete kunnskaper fra generasjon til generasjon, men også holdninger til problemløsing:
For barn er det kanskje ikke så viktig å vite hvor maten kommer fra. Men det er litt rart hvis de tror at frossenfisken svømmer ferdigpakket i vannet. Her på bruket kommer barnehagen hvert år for å plukke epler, og lærer i den sammenhengen forhåpentlig noe om mat. Andre steder, der dyrehold er noe mange lever av, får elever i ungdomsskolen følge maten fra råvare til servering. Noen barnehager er også med på jakt.
Dagens skole er ikke alltid tilpasset alle elever (les om «Arne» i En skole for alle fra januar 2018). Da jeg gikk på folkeskolen, hadde vi først håndarbeid, der vi blant annet lærte å sy i en knapp. Senere fikk vi sløyd, og det første vi lærte i det faget, var å høvle en plankebit plan. Da jeg selv var lærer, het faget forming, og nå heter det visst kunst og håndverk. Jeg er ikke sikker på at elevene under den siste betegnelsen lærer å sy i en knapp eller å bruke verktøy.
Men for den som har fått en alternativ opplæring, kanskje hjemme, eksisterer ikke problemer, bare utfordringer: