![](https://torgeirs-tanker.skoletjenesten.no/wp-content/uploads/2022/08/Kringen.jpg)
På folkeskolen lærte vi om «skottetoget» og slaget ved Kringen (sør for Otta, ca. åtte mil nordover E6 fra den sammenraste Trettenbroen) for 410 år siden i dag. Skottetoget var en avdeling skotske leiesoldater som skulle hjelpe svenskene i Kalmarkrigen, og som på en eller annen måte hadde funnet ut at den enkleste veien til Sverige var via Romsdalsfjorden.
![](https://torgeirs-tanker.skoletjenesten.no/wp-content/uploads/2022/08/Prillarguri-Sel-kommunevaapen.jpg)
«Slaget» ved Kringen var ikke noe særlig til slag. «De bønder fra Vågå, Lesja og Lom» samlet tømmerstokker og stein øverst i en skrent som skottene måtte passere, og sendte dette utfor i det rette øyeblikk – ifølge sagnet da Guri, som sto i lia på motsatt side av dalen, ga signal med sitt prillarhorn. De skottene som overlevde raset, ble tatt til fange, og – dette var lenge før Geneve-konvensjonene – de fleste ble henrettet.
Men på skolen lærte vi om «slaget» ved Kringen. Sinclair-visa lærte vi derimot ikke, selv om den handler om skottenes leder, George Sinclair, og hvordan han fikk «en blodig panne» ved Kringen. Melodien får meg alltid til å tenke på Kjempeviseslåtten av Harald Sæverud (1897-1992), selv om komponisten selv oppga noe helt annet om opphavet i et NRK-intervju (Musikalske likheter, juli 2018). I intervjuet forteller Sæverud ellers at Kjempeviseslåtten – etter hva han var blitt fortalt – var svært populær i Israel som et musikalsk uttrykk for motstandsvilje og -kraft. Det er vel ikke utenkelig at teksten i Sinclair-visa ville bli tilsvarende populær i dagens Ukraina.