På folkeskolen lærte vi om «skottetoget» og slaget ved Kringen (sør for Otta, ca. åtte mil nordover E6 fra den sammenraste Trettenbroen) for 410 år siden i dag. Skottetoget var en avdeling skotske leiesoldater som skulle hjelpe svenskene i Kalmarkrigen, og som på en eller annen måte hadde funnet ut at den enkleste veien til Sverige var via Romsdalsfjorden.
«Slaget» ved Kringen var ikke noe særlig til slag. «De bønder fra Vågå, Lesja og Lom» samlet tømmerstokker og stein øverst i en skrent som skottene måtte passere, og sendte dette utfor i det rette øyeblikk – ifølge sagnet da Guri, som sto i lia på motsatt side av dalen, ga signal med sitt prillarhorn. De skottene som overlevde raset, ble tatt til fange, og – dette var lenge før Geneve-konvensjonene – de fleste ble henrettet.
Men på skolen lærte vi om «slaget» ved Kringen. Sinclair-visa lærte vi derimot ikke, selv om den handler om skottenes leder, George Sinclair, og hvordan han fikk «en blodig panne» ved Kringen. Melodien får meg alltid til å tenke på Kjempeviseslåtten av Harald Sæverud (1897-1992), selv om komponisten selv oppga noe helt annet om opphavet i et NRK-intervju (Musikalske likheter, juli 2018). I intervjuet forteller Sæverud ellers at Kjempeviseslåtten – etter hva han var blitt fortalt – var svært populær i Israel som et musikalsk uttrykk for motstandsvilje og -kraft. Det er vel ikke utenkelig at teksten i Sinclair-visa ville bli tilsvarende populær i dagens Ukraina.