Mens krigen i Gaza fortsatt pågår, benytter jeg anledningen til noen tanker om ord og uttrykk som brukes i den sammenhengen, selv om andre forhold selvsagt er viktigere.
Noe som stadig går igjen, kalles i norske nyheter «sivile ofre». På engelsk heter det mer pent «collateral damage», et uttrykk vi finner igjen i Det Norske Akademis ordbok som kollateral skade. Det er ikke noe nytt.
Etter Operasjon Gunnerside i 1943, én av tungtvannsaksjonene i Rjukanområdet, kom den tyske produksjonen av tungtvann i gang igjen, og de allierte besluttet å bombe fabrikken. Det gikk mest ut over sivilbefolkningen på Rjukan, og var svært godt fremstilt i den forrige (tror jeg) utstillingen i Norsk industriarbeidermuseum på Vemork. Man visste også at sivile tap ikke var til å unngå da jernbane- og personfergen D/F HYDRO ble senket på Tinnsjøen med flere tønner tungtvann om bord.
Nyttårsaften 1944 ble Victoria Terrasse i Oslo (Gestapos hovedkvarter) bombet av britiske fly – etter bestilling fra den norske motstandsbevegelsen. Mor var da nygift, men lå på Ullevål sykehus med difteri, og var redd for at far hadde vært med i den trikken som ble truffet av én av bombene. Bare ett år før bombingen var nærliggende boligområder blitt ødelagt da et tysk skip eksploderte under lossing av ammunisjon. Det var trolig en ulykke, ikke sabotasje.
I forbindelse med Israel/ Palestina-konflikten nevnes ofte «den okkuperte vestbredden». Hvem som okkuperer, sies ikke, men man tenker kanskje på Jordan, som okkuperte Judea og Samaria fra 1948 til 1967. Da var også Øst-Jerusalem under jordansk kontroll, og så vidt jeg vet, hadde jøder da ikke tilgang til sine hellige områder, mens al-Aqsa-moskeen i Jerusalem – på Tempelhøyden (!) – nå er i aktiv bruk.