Biting – kategorien som dette innlegget er merket med – står oppført som et av synonymene til detalj i Synonymordboka.no. Jeg har valgt ordet fordi det også kan være substantivering av verbet å bite. Begge betydninger kan være aktuelle for det som her skrives.
Som før nevnt her i bloggen: Norsk er et underlig språk: Vi skriver H-U-N-D, men uttaler det bikkje.
Like rart er det hva vi ikke skriver og sier. Jeg velger meg verbet å spise, som i fortid heter spiste. Det nokså likelydende verbet å slite heter til sammenlikning slet/sleit i fortid. Hvorfor sier vi da ikke «I går spes/speis jeg fire epler.»? Tilsvarende manglende konsekvens finnes i verbparet lete/ete.
Å skrive som man snakker har ofte vært et råd for å unngå oppstyltet språk. Det er et godt råd når det gjelder ordvalg og setningsbygging, men ikke når det gjelder ortografi. Enkelte individualister har likevel fulgt rådet også i ortografien, f. eks. skrev Roald Amundsen til Frithjof Nansen 5.september 1925:
- «Jærtli tak får Deres brev a 22. f.m. såm jei fantt igår ve min jemkåmst. A dette fårstår jei, at Di nå ær bortreist, men skal jei dærfår få låv å ringe Dem åp. Jei tilskriver hr. G. Aleksander.»
Språknerder blant bloggens lesere vil finne mye interessant i professor (em.) Einar Lundebys artikkel «Polfarernorsk» på Språkrådets nettsider.