I kronikken Grusomhetens strategi (referert her i bloggen for et par uker siden) påpeker de to forfatterne at internasjonale «lover» og avtaler om krigføring forutsetter et skille mellom stridende og sivile. Når man ser reportasjer om Gazakrigen, er det åpenbart et slikt skille – mellom israelske stridende og palestinske sivile. Hvor er HAMAS? Hvorfor får vi ingen dekning av HAMAS’ krigføring?
Det er egentlig meningsløst å sammenligne antall drepte i krig. Men når vi stadig får repetert antall palestinske drepte i Gaza, er det fristende å sammenligne med den allierte fremrykningen i Tyskland under siste verdenskrig – bildene fra Gaza minner om bildene fra tyske byer på slutten av krigen. I Tyskland omkom 12% av befolkningen (tall fra kronikken Grusomhetens strategi). Antall drepte i den pågående Gaza-krigen (HAMAS’ tall, omfatter både sivile og militære) utgjør i underkant av 1,5 prosent av befolkningen.
I mediedekningen av Gaza-krigen savner jeg sammenligninger som de ovenfor. Jeg savner også informasjon om hvilke militære mål HAMAS har. NRKs reportasjer forteller lite og kan virke ubalanserte, som da Yama Wolasmal i direktesending – basert på en nettopp mottatt tekstmelding – fortalte om 500 drepte i et israelsk angrep på plassen utenfor Al-Ahli Arab-sykehuset. I en ferskere reportasje fortalte Åse Marit Befring om våpenhvile forhandlingene: HAMAS ønsket varig fred, men det var ikke Israel interessert i. Foreløpig har jeg ikke hørt noen nevne HAMAS-charteret, der det i punkt 2 står at HAMAS’ mål er en palestinsk stat fra Jordan-elven i øst til Middelhavet i vest og fra Ras al-Naqura (grensen til Libanon) i nord til Umm al-Rashrash i sør, altså hele området som nå utgjør Israel.
Hamas har en historie. Organisasjonen vant valget på Gazastripen i 2006, men fikk ikke rent flertall og gjennomførte et blodig kupp i 2007. Måten de gikk frem på mot sine egne, gir en interessant bakgrunn for måten de gikk frem på under terroraksjonen 7. oktober i fjor. I denne sammenhengen synes jeg også det hører hjemme å minne om den langvarige indoktrineringen som har foregått på palestinsk side, dokumentert av NRK (Falkeklubben) i 1964 og av Aftenposten i 2019. Begge dokumentasjoner er å finne i blogginnlegget «Day of infamy» fra oktober 2023 – det første innlegget her i bloggen om den pågående Gaza-krigen.