Som pensjonist har jeg lagt meg til den vanen å samle alle innkjøp på fredag. På kjøleskapet henger en huskeliste som jeg fyller ut etter hvert som jeg oppdager hva jeg trenger i huset. Fredag mosjonerer jeg bilen og drar til de tre dagligvarebutikkene jeg kjenner og der jeg også finner det jeg trenger. Det meste er standardutrustning som jeg ikke trenger notere, så på handlelisten står bare det som er utenom det vanlige.
Å besøke et kjøpesenter kan være en interessant opplevelse, særlig før og etter butikkrunden. Man finner plass til bilen, går til parkeringsautomaten og trekker sin lapp for gratis parkeringstid. Det er alltid morsomt å gi lappen videre til den som står og venter på tur. De fleste utbryter et overrasket «Tusen takk». Noen ser skeptisk på lappen for å finne ut om den er gyldig den tiden de skal være der. Og noen få skal betale for å stå lenger enn gratistiden.
Når så butikkrunden er ferdig og varene skal ut i bilen, bruker jeg handlevognen, som er god å støtte seg til. Når vognen er tom, må jeg vanligvis gå den tunge veien tilbake for å sette den på plass. For i de butikkene Jeg handler, er betjeningen så hyggelig at jeg nødig vil gj dem ekstra arbeid med å hente min vogn. Men en sjelden gang kommer noen forbi fra en nylig parkert bil for å gå inn og handle. Da spør jeg forsiktig om vedkommende trenger en handlevogn, og blir av og til avlastet for den jeg har brukt. Noen trenger ikke vogn, men tilbyr seg å ta med min inn for meg og har skjønt poenget. Men jeg ser nok ikke så skrøpelig ut som jeg av og til føler meg, for det har hendt at noen bare har sagt nei takk og gått videre.
Når jeg parkerer på taket av Sandvika storsenter, blir bilskiltet fotografert ved innkjøring. Det er behagelig, men det blir ingen gratisbillett å gi bort …