Som barn ble jeg en gang påkjørt – av en sykkel. Det skjedde da jeg kom opp trappen fra strandlinjen på Lakseberget og inn på fortauet langs Drammensveien. Sykkelen kom fra Sandvika og traff meg i siden, og jeg husker at det gjorde vondt. Det er kanskje denne episoden som ligger bak mine fordommer mot syklister.
Nå er det forskjell på syklister, og jeg reagerer på de hensynsløse. Noen av dem ble omtalt i et oppslag i Budstikka nylig. En annen type hensynsløshet fikk sin dom i høyesterett for noen år siden (se sist i innlegget det er lenket til i nest siste avsnitt nedenfor).
Min egen syklistkarriere er beskjeden. Jeg syklet til og fra Høvik skole (ca. 2,5 km hver vei) med en Tempo-sykkel med ballongdekk. Den hadde far kjøpt under krigen for å drive varetransport til sin frukt- og grønnsakbutikk. På realskolen ble Tempo’en skiftet ut med en DBS med 3 gir. Den brukte jeg på sykkeltur til Vestlandet og til korte turer i Sandvika-området. Men den ligger trolig på bunnen i Sandviksbukta ved Lakseberget, der jeg tror noen kastet den ut mens jeg var ute med båten. Som erstatning kjøpte jeg en DBS Golden Flash, som jeg i flere perioder brukte til og fra jobb på Bygdøynes. Med den ble jeg til og med skjelt ut en gang jeg tråklet meg forsiktig gjennom fotgjengerstrømmen som krysset veien ved Folkemuseet.
Det er mitt inntrykk at ganske mange av de hensynsløse syklistene bruker Gamle Drammensvei mot Sandvika når jeg går der. De har nedoverbakke og får større fart enn fartsgrensen på 30 km/t Og de liker å se hvor nær de kan passere en fotgjenger bakfra. Når jeg husker det, bruker jeg syklistvernet som jeg lagde for noen år siden.
Nå er det elsykkel som gjelder. Kanskje jeg skulle skaffe meg en trehjuls-utgave til bruk i nærområdet?