Denne bloggens lesere er velorientert og kjenner derfor navnet på sentralbanksjefen som tiltrådte 1. april i fjor. Hun heter Ida. Det var i hvert fall med det navnet hun ble introdusert på pressekonferansen etter rentemøtet i august i fjor:
Som kjent er jeg ikke bare en gammel mann, men også gammeldags. Derfor synes jeg at sentralbanksjefen i en så offentlig sammenheng som en pressekonferanse bør presenteres også med etternavn. Men det er fornavn som gjelder, f.eks. når ordføreren i Lindesnes blir intervjuet av Iris Elin i NRK Dagsrevyen om byggingen av undervannsrestaurant i kommunen. Ordførerens navn? Janne.
Fra forrige århundre husker jeg et par episoder som den gang var pussige, men som kanskje er «innenfor» i dag. På vei til familiens hytte hørte jeg på programmet Trafikk og musikk i bilens radio, og sperret opp øynene da programleder Oddvar Folkestad intervjuet samferdselsminister Reiulf Steen og tiltalte ham med «du», ikke «De». Noen år senere fortalte en direktør i et av de store forlagene at et brev han nylig hadde fått fra en svensk forretningsforbindelse, var undertegnet «klem från Lotta».
I Stortingets spørretime gir presidenten ordet til neste taler ved først å si representantens fulle navn, og deretter gjenta etternavnet. Hadde presidenten gjentatt fornavnet i klippet nedenfor, kunne vi gamlinger trodd at vi hørte barnetimen med Torbjørn Egner.
Fornavn eller etternavn, du eller De – hvordan skal en stakkars ungdom (= yngre enn femti år) klare dette? Ikke alle klarer det. I et avslag på en klage til et parkeringsselskap er første avsnitt (skrevet av saksbehandleren?) holdt i De-form, mens resten av brevet (firmaets standardformular?) er i du-form.
Den vanskelige høflighetskoden var tittelen på en Dagsavisen-artikkel av Otto von Münchow i august 2019. Der satte han «fornavnskulturen» inn i en internasjonal sammenheng.