Mandag er det 8. mai og offentlig flaggdag for så mangt, som Ragnar Larsen skrev i fjor i Document-innlegget 8. mai – minnedag til ettertanke.
For meg er 8. mai i stor grad knyttet til Krigsseilermonumentet på Bygdøynes. Kong Olav avduket det i 1980 – 35 år etter at 2. verdenskrig var slutt. Nå ser det ut som Bærum kan få sitt eget krigsseilermonument på Kadettangen, synlig her fra Langset. Men flaggstang blir det visst ikke der, ifølge NRK Oslo og Viken.
Som foregående NRK-reportasje viser, er det fort gjort å henge seg opp i de dramatiske begivenhetene for krigsseilerne. Slike begivenheter er det nok av i sjøforklaringene fra de ca 500 forlisene i Nortraships flåte. Sjøforklaringene (både referater, skipsdagbøker og mannskapslister) er tilgjengelige på krigsseilerregisteret.no.
De norske sjøfolkene var i krig. Men det spesielle for norske krigsseilere var at de ikke var marinesoldater, men sivile sjøfolk som fortsatte det arbeidet de hadde gjort i fredstid. Men i krigsseilas ble de utsatt for angrep fra u-båter, overflatefartøyer og fly. I tillegg til å være Norges viktigste bidrag til den allierte krigføringen, sørget sjøfolkene for
– at den norske London-regjeringen hadde en viss tyngde i forhandlinger med sine alliansepartnere.
– at den norske stat tjente penger som kunne brukes til gjenreisningen etter krigen.
I en ofte sitert uttalelse sa Churchill at den norske handelsflåten tilsvarte en hær på en million mann. Handelsflåten var i realiteten sjøfolkene som seilte skipene. Det heter heldigvis krigsseilermonumentet, en betegnelse som vektlegger nettopp sjøfolkene, slik også Joseph Grimelands utforming av monumentet gjør.
Alexander Kielland levde lenge før siste verdenskrig. Men i romanen Arbeidsfolk har han tre avsnitt som gjerne kan brukes som bilde på frigjøringen av Norge i 1945:
