Bloggeren har havnet på sykehus igjen – dessverre eller heldigvis, etter hvordan man ser det. Dessverre for egen del, heldigvis fordi det er det norske helsevesenet som har tatt hånd om meg. Her blir man en slags hovedperson i sin egen sykehistorie, uten å måtte tenke på hva det koster. Men sykehuset (Bærum – og andre?) har forbedringspotensial.
Alle på sykehuset arbeider så raskt og effektivt de kan. Jeg har gjort meg noen tanker om små tiltak som kanskje kan gjøre effektiviteten enda større samtidig som det blir en forbedring for pasientene.
Jeg ankom sykehuset på en søndag, som kanskje er den vanskeligste dagen, med få faste ansatte på jobb og redusert bemanning. Noen av ideene nedenfor tar utgangspunkt i dette.
Informasjon og kommunikasjon
- Når man plutselig, uventet og uforberedt blir sykehuspasient, dukker det opp mange spørsmål. De vanligste kan trolig besvares i et lite informasjonsskriv som alle får når de kommer til sin avdeling, og som besvarer de generelle hovedspørsmålene hvem? – hva? – hvor? Vi gamlinger her på geriatrisk vil nok helst ha det på papir, mens yngre pasienter sikkert like gjerne kan bruke en nettbasert utgave for mobiltelefon – hvis det var noe de fikk med seg i farten.
- Undersøkelser og behandling foregår etter en plan, som pasienten gjerne kan få vite om. «Du skal på MR» fra portøren som henter idet vedkommende triller ut sengen, er ingen timeplan! Hva betyr forresten MR? De som jobber der, visste det ikke.
- I sykehussengen har pasienten kontakt med omverdenen via snoren ved sengen, som man bruker for å signalisere at man trenger assistanse til noe man ikke klarer selv. Hvorvidt noen har mottatt signalet, får man ikke vite før rette vedkommende eventuelt dukker opp. Utenfor sykehus har trådløs trygghetsalarm omtrent samme funksjon, men da medfølger også kommunikasjonsmulighet via høyttalertelefon. Noe tilsvarende burde kunne utvikles (er allerede utviklet?) for individuell bruk på sykehus.
Rommet
- Alle rommene her er like, også fra avdeling til avdeling, tror jeg. Selv hører jeg i skrivende stund til på rom 832, sengeplass 1 (vindusplass). Det vet jeg fordi jeg fulgte med da jeg ble trillet hit. Det kunne gjerne også stått et sted inne i rommet, ikke bare på utsiden av døren.
Sykehussengen
- Sengen er pasientens hjem og base under sykehusoppholdet, og burde ha høy prioritet, ikke minst for å spare personalet for unødig tilkalling. Sengene her har en reguleringsenhet ved fotenden (for personalet) og en tilsvarende ved en av sidene (for pasienten). Når enheten har lang nok tilførselsledning som er montert slik at pasienten får tak i den og ikke mister den, er den til stor hjelp. Ellers er den et irritasjonsmoment, og til dels farlig.
- Regulering av sengen kan være til god hjelp, men av og til hadde det vært greit bare med en stropp å ta tak i. Den kunne festes til fotenden, eller helst til en bøyle over sengen fra fotenden til hodeenden.
- Sykehussengen har strømtilførsel fra et veggstøpsel. Da kunne den lett også ha et utvalg av de vanligste mobilladerne og gjerne også et strømuttak for særinger (som jeg) med PC og/eller avvikende mobil.
Men uansett forbedringspotensial: Takk til alle som har vært mine tjenende ånder m.m. siden sist søndag!
Mer om bloggerens sykehuserfaringer i Helsevesenet slår tilbake: Jeg ble TVANGSINNLAGT fra mars 2020 (se også lenkene under innleggene).