Bloggens hovedkvarter har en TV-stue som er et lite påbygg mot sjøen. Dessverre viser det seg at påbygget forsterker rytmiske basslyder. Slike lyder har kommet fra fire forskjellige kilder.
Først ute var Extrema Outdoor, en festival som foregikk på Kalvøya i 2010 og 2011. Kommunen støttet arrangementet for å «sette Sandvika på kartet».
Henie Onstad kunstsenter på Høvikodden har en utescene. Den ligger på den siden av Kunstsenteret som vender mot bloggens hovedkvarter, og bygningen på Høvikodden virker som lydreflektor for scenehøyttalerne og sender lyden rett mot Langset. Jeg ringte mens de holdt på med lydprøvene til et arrangement, og spurte om det kostet noe å høre på «musikken». Svaret var at det var inkludert i museumsbilletten. Jeg spurte da om de kunne dempe lyden slik at bare de som hadde kjøpt billett, fikk høre. Det var visst ikke aktuelt.
Kalvøya er visst avskrevet som festivalområde etter Extrema Outdoor. Men for å plage beboerne rundt Sandviksbukta har Bærum kommune avsatt et område ved idrettsplassen på Kadettangen til parkering og festivalscene. Der har bl. a. Kadetten fått lov til å herje. Da jeg ringte arrangøren under lydprøve, fikk jeg klar beskjed om at arrangementet var godkjent. Heldigvis satte corona-pandemien en stopper for Kadetten.
Den nærmeste støykilden ligger rett ved siden av TV-stuen, på naboeiendommen. Til forskjell fra de tre andre skjønner de hva jeg mener hvis jeg spør om de kan dempe lyden, særlig basslyden.
Disse tankene om lydforurensning har utgangspunkt i en artikkel i Aftenpostens lørdagsmagasin om mobilbruk. Magasinet leser jeg vanligvis ved søndagsfrokosten i TV-stuen. Der kan jeg nå høre TV-lyden med en trådløs øretelefon som stenger ute all annen lyd. Men kan jeg sende regningen for øretelefonen til en av lydforurenserne?