Hør på dette lydklippet:
Utsagnet fra Eirik Løkke er like lite diskriminerende som når jeg påstår følgende: «Menn som snøvler i vei på stavangerdialekt, har ikke noe i et radioprogram å gjøre.» Når man skal velge en person til et viktig verv, er det vedkommendes personlige egenskaper som teller, ikke alderen – enten den er 18, 58 eller 80.
I det norske Stortinget var gjennomsnittsalderen i 2017 (siste tilgjengelige sammenlignbare data) 46,1 år, mens gjennomsnittlig levealder i Norge var 39,9 år. Burde gjennomsnittsalderen på Stortinget ha ligget nærmere den i befolkningen?
Som nevnt: Personlige egenskaper er viktigere enn alder for folk i viktige verv. Erfaring er en personlig egenskap som man får mer av med stigende alder. I noen land der nasjonalforsamlingen har to kammere, kalles andrekammeret senat (etter latin: senex=gammel). I middelalderens klostervesen (tror jeg det var) veide «de eldste og beste stemmene» tyngst i avstemninger. For mine egne valg (neste års stortingsvalg er første anledning) er den avgjørende testen om jeg kunne tenke meg å invitere vedkommende politiker til hjem til meg sammen med folk jeg kjenner.
Det siste bringer meg tilbake til USA-valget. Av de to presidentkandidatene som er mest fremtredende i skrivende stund, kunne jeg bare tenke meg å invitere Joe Biden hjem, selv om også Donald Trump så vidt tilfredsstiller mitt krav til USA’s president: Han skal være eldre enn meg, slik som «min» første president Dwight D. Eisenhower (1890-1969).
Forøvrig kan jeg på grunn av samtaler fastslå at Donald Trumps stemmeandel her på Langset gikk ned med 100 prosent fra 1916 til 2020. Om Trump i årets valgkamp skulle komme til å snuble på vei ned fra en talerstol og skade seg så hardt at han måtte trekke seg som presidentkandidat, vil jeg ikke se det som et stort tap. Men fysiske angrep tar jeg avstand fra.