Under siste verdenskrig, fra mai 1940 til sommeren 1944, var Frankrike delt i to. Den (hovedsaklig) nordlige delen var tysk-okkupert. Den sydlige delen var styrt av en tysk-kontrollert regjering som holdt til i Vichy. Vichy-regjeringen kontrollerte også franske kolonier, deriblant Fransk Marokko lengst nordvest i Afrika.
Norske skip som lå i tysk-kontrollert havn 9. april 1940 (da nazi-Tyskland angrep Norge), ble internert, d.v.s. at de ikke fikk forlate havnen. Det skjedde med en del norske skip i Fransk Marokko.
Tilværelsen som mannskap på et internert skip var ganske trygg, særlig sammenlignet med det å seile med Nortraship-flåtens skip, som bl.a. gikk i konvoifart fra USA til Storbritannia med krigsmateriell og som var utsatt for angrep fra ubåter og fly. Likevel valgte noen av de internerte mannskapene i Fransk Marokko å bygge en seilduksbåt for å komme seg til Gibraltar, som var britisk kontrollert, slik at de kunne mønstre på i Nortraship-flåten.
Flukten med seilduksbåten begynte for 82 år siden i dag. Den forteller to ting om de som deltok. For det første: De var villige til å risikere livet i kampen mot nazi-Tyskland. For det andre: Dette var sjøfolk i ordets rette forstand. De bygde en båt av tilgjengelige materialer og seilte den 200 kvartmil på åpent hav (omtrent halve avstanden mellom Bergen og Newcastle). Kaptein Thorvald Messels egen fortelling om flukten og seilasen står i hans bok En sjømanns liv og opplevelser.