I dag er det femti år siden det som senere er blitt kjent som «Lillehammer-drapet». Det var marokkaneren Ahmed Bouchikhi som ble skutt og drept på Lillehammer av en gruppe fra den israelske etterretningstjenesten Mossad. Det skulle være hevn for Svart Septembers drap på israelske OL-deltakere under sommerolympiaden i München i 1972. Men Mossad tok feil mann; Bouchikhi ble forvekslet med en annen. Seks av Mossad-agentene ble pågrepet i Norge, og i den etterfølgende rettsaken ble fem dømt, fire for medvirkning til drap, den femte for andre forhold.
Lillehammer-drapet var den ene av to hendelser som knyttet Norge til konflikten mellom Israel og Palestina (den andre var flykapringen der Souhaila Andrawes var en av kaprerne).
Den konflikten som Lillehammer-drapet var en forgrening av, pågår fortsatt. Den er så betent at man kan komme til å ta standpunkt bare ved å sette navn på den. I foregående avsnitt står det «konflikten mellom Israel og Palestina», og noen vil reagere på bruken av navnet Palestina i denne sammenhengen. «Midtøsten-konflikten» er nøytralt, men presist. Både mellom partene og ellers i verden (kanskje særlig i Norge?) er tonen så uforsonlig at det er vanskelig å unngå språk som tar stilling når konflikten omtales.
Det kan virke som om denne konflikten (tør ikke velge noe navn på den) ikke har noen løsning. Går man tilbake i historien, viser det seg nok at begge parter har trådt feil. Derfor mener jeg det er uinterresant hvem som har «rett». Det er mulig at konflikten ikke tar slutt før en av partene slutter – på en eller annen måte. Jeg mener å huske fra barndommen at man sa: «Den klokeste gir seg først.»
Lillehammer-saken fikk et etterspill av romantisk karakter. Det fikk sin omtale av Ole Paus i Paus-Posten i 1977 med den nokså nådeløse visen Balladen om Sylvia Rafael og Herr Annæus Schjødt.