«Alle» trodde at sivil lydighet var noe man drev med på 1970-tallet, men nå ble det plutselig aktuelt igjen. En gruppe samedamer som mente det gikk for sakte med statens arbeid for å rette opp feilene som ble påpekt i en høyesterettsdom for et par år siden, ville effektivisere arbeidet ved å hindre de ansatte i departementene i å gjøre sitt arbeid. Bakgrunnen for det hele var kraftutbygging i form av vindmøller på Fosenhalvøya.
I 1981 var det også kraftutbygging (Alta-Kautokeino-vassdraget) som utløste sivil ulydighet. Selv deltok jeg ikke i noe slikt, men jeg mener å huske at jeg sendte telegram som del av en aksjon mot regjeringen.
Sivil ulydighet kan være et tvilsomt virkemiddel i rettssamfunnet, men kan også være effektivt. Det forutsettes at ulydigheten ikke går ut over tredjepart, og at de som «begår» ulydigheten er innstilt på å ta sin eventuelle straff. I farten kommer jeg på ett eksempel som tilfredstiller disse kravene. Det var da amerikanske ungdommer som var innkalt til militærtjeneste og kunne bli sendt til Vietnam, brente innkallingsbrevene offentlig. De av dem som ikke tok tilflukt i utlandet, fikk trolig en straff i USA.
Streik er en form for sivil ulydighet, og de som leser denne bloggen jevnlig, vet at gisselaksjon (bloggens betegnelse på streik i dagens samfunn) ikke står høyt i kurs. Overskrifter som Streik og andre uttrykk for egoisme (mai 2019) og Alternativ til gisselaksjon (streik) (juni 2021) er uttrykk for dette.
For mange år siden var det en diskusjon om sivil ulydighet i NRK- programmet Dagsnytt 18 . Den ene deltakeren var Kåre Willoch, og diskusjonen utmerket seg ved å være svært saklig og balansert. Den skattefinansierte mediekanalen har sikkert dette i sitt «arkiv», og burde sende det på nytt.